og en kvinne som holdt et barn mot brystet sa, snakk til oss om barn.

og han sa:

Deres barn er ikke deres barn.

De er livets sønner og døtre med egne lengsler.

De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.

Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker,

For de har egne tanker.

Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler,

For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere.

For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.

.

(Kahlil Gibran)

May God bless you with discomfort…

At easy answers, half-truths,

and superficial relationships,

so that you may live deep within your heart.

Mat God bless you with anger…

At injustice, and exploitation of people,

so that you may work for justice, freedom and peace.

May God bless you with tears….

To shed for those who suffer from pain,

rejection, starvation and war

so that you may reach out your hand to comfort them

and turn their pain into joy.

And may God bless you with enough foolishness…

to  believe that you can make a difference in this world.

So that you can do

what others claim cannot be done.

Amen

Så mange ganger som det er sand

på havsens bund, på flodens strand,

som der er blommer på eng om våren,

som der er dråper av blod i åren,

som der er stjerner på nattens hvelv,

som jeg har syndet mot Gud, jeg selv,

som der i skogen er bar og blader,

som der er torner i nypehekk,

som der er småfisk i sten og bekk,

som treet kløves kan ut i splinter,

som sneens flokker i barsken vinter,

så mange ganger som det er mygg

om sommerkvelden på flodens rygg,

som der om høsten er sorte kråker,

som der er aks på en vakker åker,

som der er penger i Engeland,

som der er gnister i ildebrann,

som der i kummerens barnm er tårer,

som der er spørsmål om råd hos dårer,

som der er taksten på Kongens slott,

som man har venner, når det går godt,

som der er bølgende gress på marken,

som der var levende dyr i arken,

så mange ganger, og glere med,

skal Gud lovprises i evighet.

Amen

(Henrik Wergeland, 1833)

Under ei barlind som skygge sjenker

sitt uglene tett i lag,

lik gudar av framant slag

med borande blikk. Dei tenkjer.

.

Stille sit dei utan å kny

inntil den triste time

da sola mister regimet

og mørket råder på ny.

.

Den kloke mann kan dei lære

alltid ei redsle å nære

for alt som er ute av lag,

.

mens dei som jagar seg verma

etter ei skifte kvar dag

vil alltid kjenne seg arme.

.

(- Charles Baudelaire. Gjendiktning ved Haakon Dahlen)

Hvis et snøfnugg hadde vært en klem, ville jeg ha gitt deg en hel snøstorm!

Velsign for meg, Gud

jorden under føttene mine.

Velsign

stien jeg går på.

Velsign

mennsker jeg møter.

Gud,

gi velsignelse

i mitt liv.

Gud, når jeg sier ordene

i bønnen

kan jeg kjenne ditt

nærvær.

Jeg ber:

Kneet som er stivt,

la det bli bøyelig.

Hjertet som er hardt,

gjør det varmt under

dine vinger.

Såret som smerter,

leg det.

Til deg kan jeg overgi

all min frykt og alt mitt håp.

.

(Keltisk åpningsbønn fra Iona)

Kristus, Herre for de fattige og lengtende,

tenn i mitt hjerte en ild av kjærlighet

for naboen min,

for fienden,

for vennene mine,

for all min slekt.

For alt, fra det minste som lever

til Navnet som er høyere enn alle navn,

tenn i mitt hjerte en ild av kjærlighet.

.

(Keltisk mørgenbønn fra Iona)

Det hopper en spurv i gården,

en grå og fornøyelig filleball.

Han skravler og spiser frokost,

han spiser i allefall.

.

Og når han er ferdig med frokost,

så spiser han frokost igjen.

Og finner hans kone en frokost,

så spiser han også den.

.

Og siden spiser han middag og aftens

med alle de andre små spurvemenn.

Men når det blir mørkt i verden,

og ikke en aftensmat mer er å se,

flakser han hjem under møne,

for nu skal det være fred.

.

Der steller han seg til natten

og tenker omtrent som så

at nu er det mørkt, og nu er det natt;

men så er det frokost. Det tenker han på.

.

(Arnulf Øverland)

Det e pitlemann utroligt,

men me ser jo at de kan:

ud av kalla, hara jorå

komme snøklokkene fram!

.

Det e det fina med våren,

og det e et klart bevis:

nytt håb kan spira

onna møje snø og is.

.

Men mange myste håbe

når samfunnet bler kaldt,

og kjærligheten drebes

i konkurransen øve alt.

.

Se: snøklokker i hagen,

vokse alltid flerr i lag,

di vett å holla sammen,

når di strekke seg mod dag.

.

(Gunnar M. Roaldkvam)